Future Perfect Continuous

Festivaler som Barents Spektakel er egnet til å være slike laboratorier – som utforsker, leter etter og meddeler nye visjoner av den ønskede og fullt mulige fremtida. Festivalkurator Neal Cahoon fortalte meg om sin prosjektidé i 2020, en ide om et visuelt fellesprosjekt for kunstnere fra Petrozavodsk og Norge. Jeg likte prosjektideen fordi den minnet mest om et kommunikasjonsmiddel, hvor selve den pågående arbeidsprosessen kunne være så synlig. Den utfordrende arbeidsprosessen, som vi alle til slutt ble en del av, var billedlig og illustrerte ganske nøyaktig hvordan det går med dagens internasjonale samfunn i hele verden. Det ble fort klart at alle vil ha mer dialog mellom land og nasjoner. Alle ønsker seg fred i verden, uten sykdommer og stengte grenser. Likevel var det noe nostalgisk som kom frem i samtaler og diskusjoner mellom deltakerne: Jo, verden bør gå gjennom endringer, men la den helst være akkurat som før – la den være den verdenen hvor vi var så lykkelige før. Det viste seg at det ikke er så lett for kunstnere å forestille seg en helt annen verden, hvor ting er helt annerledes enn de er her. I dag er det vanskelig for kunstnere å virkelig være kreative. For det første, er det for lite tid til å bære på en idé, prosessere og søke noe nytt. Dagens kunstnere blir ofte til “kulturfabrikker” som produserer et produkt tilsvarende markedet og de politiske konjunkturenes  etterspørsel. 

Vi som prosjektkuratorer hadde en utfordring å hanskes med: Vi må handle i samsvar med festivalens tema, siden det er så aktuelt akkurat nå. Hvordan kan man da forklare oppgaven til de kunstnergruppene våre, uten at prosjektresultatet vil bære et preg av direkte politisk-sosial retorikk? Hvordan kan vi motivere og stimulere våre kunstnere til å se det uventede i de ellers banale politisk-økonomiske klisjeene? Hva skal til for at de vil forlate det komfortable og vante mediasynet på de globale problemene og den nåværende situasjonen i verden? Sist, og ikke minst – hvordan kan vi vekke publikums interesse til utstillingsverkene, i kappløp med medienes fargerike apokalyptiske bilder?  

For å sammen med kunstnere utarbeide fremtidige verk som skulle være en del av neste festivalutstillingen, brukte vi en felles digital plattform som

kommunikasjonsmiddelet vårt. Dette har fylt en ellers ganske abstrakt idé med ekte energi, og motiverte kunstnerne til å oppnå resultatet ikke bare for sin egen, men også for hele kunstnergruppas skyld.

Prosjektdeltakerne ble spurt om å lage en fantasi-reisehåndbok om nabolandet som de enten aldri har vært i, eller kunne lite om. Akkurat dette ble vår superoppgave som stimulerte skapelsesprosessen til våre kunstnere mens de fantaserte og diktet opp sine reiser i de lite kjente for hverandre land – Norge og Russland. Vi satset på at en så original oppgave ikke bare kunne få deltakerne til å lære noe nytt om naboene sine, men også bidra til å skape nye nevrale nettverk hos kunstnerne, som i sin tur ville bety nye ideer og et nytt, kreativt syn på ting. Kunstnerne var selvsagt nødt til å jobbe med det materialet som var tilgjengelig, som i all hovedsak bestod av personlig erfaring og generelle forkunnskaper. Likevel hadde vi et håp om at helt nye bilder og visjoner skulle dukke opp i prosjektet, vevd av uventede kombinasjoner og nye forbindelser av ellers godt kjente elementer fra den banale verden. I dag ser vi at forventningene til prosjektkuratorne ble oppfylt.  

Det tok nesten ett år med fellesmøter og samtaler på nett, samt kuratorenes og tolkenes innsats, før den gjensidige varsomheten mellom de norske og de russiske deltakerne forsvant. Da begynte kunstnerne å få sine første ideer som så dannet grunnlaget for utstillingen på Barents Spektakel 2022. I begynnelse minnet kommunikasjonen mellom deltakerne et slags “fuglespråk”, et handelsspråk for norske og russiske handelsmenn på 1800-tallet. Begge sider snakket med hverandre på et fremmed for alle språk, engelsk, som også tilføyde kommunikasjonen nye, uventede toner, vansker, dannet nye billedlige forbindelser og bidro til et nytt kunstnerisk innhold i prosjektet. 

Konseptet av kunstner-reisehåndbok tillot oss å feste og sy sammen forskjellige begrep og synspunkter, og bygge opp en ny kuratorisk statement. Resultatet kan man se på festivalutstillingen under Barents Spektakel 2022. I tillegg til dette, fikk jeg og Neal som kuratorer lyst til å vise publikummere selve skapelsesprosessen i prosjektet, det som vanligvis blir unnlatt. Akkurat som kunstnere, fikk vi lyst til å løse en vanskelig kunstnerisk oppgave. Gjennom bruk av bilder og visjoner fremfor presis dokumentasjon, ville vi vise publikummere hvordan noe fremdeles uhåndgripelig, akkurat som et fantom eller en illusjon, danner en reell prosjektkropp, som publikum kan befinne seg i, navigere rundt i og til og med ta på…  

Future Perfect Continuous er en utrolig selvmotsigende frase som betegner et av grammatiske tempus i engelsk språk. Denne frasen har for meg blitt en metafor for  den karelske delen av prosjektet, nemlig min egen installasjon som stilles ut i Petrozavodsk parallelt med utstillingen i Kirkenes. Installasjonen er også en del av festivalutstillingen, som er egnet til å overskride kommunikasjons gråsoner mellom kunstnere i Karelia og Norge. Installasjonen fremstiller en kreativ handling som kjemper seg gjennom tid og rom, og viser den kollektive kunstneriske innsatsen som samtidig befinner seg i den avsluttede fortida, nåtida og framtida. 

Bruk av nye digitale kommunikasjonsmidler og direktesendinger fra det norske utstillingsrommet endrer størrelsen og innholdet av et felles kunstnerisk uttrykk. Her kan publikummere se de aller første ideene som stilles ut som en installasjon på Vyhod Media Center i Petrozavodsk, og det som de første ideene i løpet av den lange arbeidsprosessen har blitt til – de innholdsmessig kompakte budene fra kunstnerne utstilt i Kirkenes. 

Den russiske delen av dialogen, utstilling av kunstnernes ideer på Vyhod Media Center, samt den norske delen, utstilling av ferdige verk fra norske og russiske kunstnere, danner til sammen en felles, meningsbærende “utstillingskropp”, hvor publikummere inviteres til å lage sine egne assosiasjoner, bygge opp billedlige forbindelser og lete etter sitt eget innhold, samt svar på de mest aktuelle globale spørsmålene. 

Jeg synes at det ferdige resultatet av prosjektet “The Best Country in the World” ikke besvarer det første spørsmålet “Hvor går vi herfra?” som ble stilt tidlig i 2021. Dessuten er det enda viktigere at prosjektet oppfordrer til å granske dette spørsmålet fra forskjellige sider og til tider fra helt nye vinkler. Kunsten er sjeldent villig til å gi direkte svar på spørsmål knyttet til kritikken av den moderne verdens tilstander. Den kritiske realismen med dens belærende pekefinger og noe didaktisk retorikk er ikke den mest suksessfulle retningen i verdens billedkunst. Samtidig kan kulturprosjekter, hvor selve publikum inviteres til å realisere sitt kunstneriske, emosjonelle og intellektuelle potensial, og å komme seg ut av komfortsonen fylt av fordommer og klisjeer, være med på å skape et helt nytt rom. Rommet hvor både kunstnere og publikummere stiller sine egne spørsmål og finner sine egne svar, uavhengig av de politiske maktenes vilje, subjektive mediasyn og andre propagandistiske teknologier, samme hvilke land disse kommer fra. Og hvem vet, kanskje en slik kreativ levemåte til det 21. århundres nye mennesker vil forandre denne ufullkomne verden.  

Sergey Terentyev, kunstner og prosjektkurator